 Byggeår: 1944 Vår konkurranse «Hva heter skipet?» er stadig meget populær blant våre lesere. «Flying Enterprise» var skipet vi ville ha navnet på i forrige utgave og dette skipets spennende historie har fått mange av leserne til å spisse pennen til kommentarer, noe vi setter stor pris på. Vi gir ordet til leserne og legger til at noen av innleggene er litt forkortet. |
||
| REIDAR CHR. HYLDETOFT SR. Skipet heter «Flying Enterprise». Hendelsen fant sted mellom 29.12. 1951 og 10.01. 1952. Skipet sank i Biscaya mellom Falmouth og Brest, etter å ha blitt forsøkt berget av slepebåten «Turmoil». Elendige værforhold. Den danske kaptein H enrik Kurt Carlsen fikk Danebrogordenenes ridderkors for heltetåd. Hyldtoft sen. skriver også: Min kones onkel, kaptein Johan Lavik (Ask) var i mange år fører av et av mange Liberty-søsterskip. MS «Bowhill» tilhørende Odfjell/Bergen. Husker episoden helt fra jeg var guttunge. Med maritim hilsen Reidar Chr. Hyldetoft senior. PER SANDSETH «Flying Enterprise»: Skipet synker 10. januar 1952 utenfor Cornwall, og kaptein Carlsen og styrmann Dancy reddes ombord i slepebåten «Turmoil». Den amerikanske jageren «John W. Week» bisto «Flying Enterprise» bl.a. med matforsyning da kaptein Carlsen og styrmann Dancy ble alene tilbake på havaristen. I Maritimt Magasin nevnes det at denne tildragelsen forårsaket kjempeoverskrifter i verdenspressen, - og selvagt ble dramatikken omkring «Flying Enterprise» livlig diskutert i sjøfartsbyen Ålesund, og kaptein Carlsen oppnådde heltestatus for sin innsats. Siden jeg selv er gammel nok til å ha opplevd «Flying Enterprise», og dessuten er oppvokst i et maritimt miljø, huskes disse januardagene 1952 meget godt. Ellers ønsker jeg å berømme Maritimt Magasin for dets høye faglige nivå og delikate layout. Med vennlig hilsen Per Sandseth. GUNNAR ØRA Dette amerikanske skipet hette «Flying Enterprise» og var i januar 1952 på reise fra USA til England. I dårlig vær sprang skipet lekk, og fikk en sterk slagside. Besetningen ble evakuert, men den danske kapteinen Carlsen ble igjen ombord. Skipet ble forsøkt tauet til England, mot vær og sjø, og sank til slutt. Kapteinen hoppet over bord og ble plukket opp av redningsfartøy. Skipet var et såkalt Libertyskip, bygget i USA under siste del av den 2. verdenskrig. Disse skipene ble resten «samlebånd-produsert» og ca 2650 enheter ble fabrikkert, og satt inn i konvoytjeneste, ikke minst på Nord-Atlanteren. Disse skipene var dampskip, 7160 bruttotonn og farten ca 10,5 knop. Hendelsen fikk en enorm mediadekning og kapteinen oppnådde nærmest en heltestatus. Hva hadde skipet i lasten? Distansen til Frankrike var kortere da skipet fikk slagside, og vær og sjømessig hadde dette vært fordelaktig for slepingen. Likevel ble vær og vind trosset. Dette ble etterhvert et aktuelt spørsmål i «shippingkretser» etter hendelsen. Med hilsen Gunnar Øra KJELL T. SKAVLAND Når det gjelder skipet «Flying Enterprise», New York, så var det et havari, som en hel verden fulgte gjennom 13 dager. Fra 28. desember 1951 da en danskfødt Kurt Carlsen lot passasjerer og mannskap forlate den synkeferdige båten, sørvest for Irland og selv ble ombord. Selv på en slagside på 80° holdt kaptein Carlsen motet oppe. Selv om redningen av båten mislyktes, så ble Kurt Carlsen i verdens øyen et symbol på de egenskaper vi liker å se virkliggjort hos våre sjøfolk. Hilsen Kjell T. Skavland TOR NILSEN Det var stor dramatikk både under og etter dette forliset i Biscaya i 1951. Kaptein Carlsen utviste en heroisk handling ved ikke å ville forlate sitt skip i det forrykende været, selv om utsiktene til å redde det var under minimale. Men han sto løpet ut helt til hun duppet under. For dette fikk den danske kapteinen hederlig omtale i hele verden. Det ble spekulert på hvorfor, da det var en del uklarheter vedrørende hva slags last «Flying Enterprise» førte. Det ble bl.a. hevdet at det hadde med hemmelig amerikansk militært materiell å gjøre. En ekspedisjon i regi av National Geographic, som hadde lokalisert vraket, fant ut at det hadde vært folk nede på vraket før de kom. Det var tatt et stort hull i skutesiden og det fantes ingen ting av interesse ellers ombord. Hva det var, - eller hva som hadde vært ombord, forblir sannsynligvis aldri kjent. Takker for et utmerket og meget interessant magasin! Venlig hilsen, Tor Nilsen TORE NILSEN Dette skipet som var et turbindrevet skip av standard C-1B-type, ble av rederiet Isbrandsten benyttet i linjefart mellom USA og Europa, mens det ennå var amerikanske rederier som kunne konkurrere. Mange av oss husker vel kaptein Carlsen og hans styrmann Dancy, som holdt ut i det lengste og som bl.a. fikk tilført mat fra den amerikanske jageren «John W. Week». Til slutt måtte de gi opp og ble tatt opp av slepebåten «Turmoil» etter at «Flying Enterprise» sank utenfor Cornwall 10.1. 1952. Og a propos Isbrandsten; så var vel han opprinnelig dansk etter hva jeg har efart, og noen hevder at han var dansk jøde. Kanskje noen kan gi mer fyldestgjørende opplysninger om dette? Med hilsen Tore Nilsen. SHAUN HORNER Hun var bygget i 1944 ved Consolidated Steel Corporation, Wilmington, Delaware, US of A. som SS. «Cape Kumukaki», for US Maritime Commision. Hun var et C-1B type lasteskip, typen som ble kjent blant annet som «liberty ship». Hun ble kjøpt av Isbrandtsen Steamship Company Inc. i 1947 og ble omdøpt til «Flying Enterprise» ved eierskifte. «Flying Enterprise» seilte på sin siste tur fra Hamburg til New York, USA 21. desember1951, med vanlig tørrlast blant annet ca. 900t kaffe og ca. 1300t pig iron. Kapteinen het Henrik Kurt Carlsen, som hadde vært skipsfører i ca. tre år. Ved juletid var hun i orkan i det østlige del av Atlanterhavet, og 27. desember fikk hun slagside på 45grader til babord, og hennes last hadde forskjøvet seg. «Mayday» ble sendt 28. desember og mange skip kom til hennes unnsetning. Alt mannskap og passasjerer ble reddet av blant annet ss «Southland» og USS transportskip «General A. W. Greely» 29. desember. Kaptein Carlsen ble igjen om bord som eneste mann. 3. januar 1952 ankom den engelske slepebåt «Turmoil», men pga. dårlig vær og manglende mannskap ombord på «Flying Enterprise» var det ikke mulig til koble til en slepetrosse. 4. januar kom styrmann Kenneth Dancy fra «Turmoil» ombord på «Flying Enterprise» og hjalp kaptein Carlsen til å rigge til en slepetrosse, fullført 5. januar. «Flying Enterprise» hadde nå en 60grader slagside til babord, men været hadde roet seg noe. «Turmoil» begynte å slepe mot Falmouth ved Cornwall, sydvest i England denne 5. januar 1952, ca. 300 nautiske mil lengde. Slepet gikk ved ca. 3 knops fart, og «Flying Enterprise» rullet opp til 65grader og krysset frem og tilbake, nesten 180grader, helt uten styring. 8. januar blåste det opp til kuling igjen, og «Turmoil» måtte legge bi og vente på at været roet seg. Men så røyk slepetrossen, og med «Flying Enterprise» rullende rundt 80 grader var det umulig å tilkoble en ny trosse. «Flying Enterprise» og «Turmoil» var nå 10. januar ca. 42 nautiske mil fra Falmouth og nær nok til land for at lokale redningsskøyter fra Lizardhalvøya kunne prøve å hjelpe til, men til ingen nytte. 10. januar 1952 ble kaptein Carlsen og styrmann Kenneth Dancy reddet fra «Flying Enterprise» av «Turmoil» like før «Flying Enterprise» rullet helt rundt og gikk til bunns 16.10 den 10. januar 1952. Denne episoden vekket oppmerksomhet over hele verden, og var fulgt av mange folk via avis og radio. Kaptein Carlsen døde i begynnelsen av 1990 årene, jeg tror i 1991. s.s. «Flying Enterprise»: Bygget: 1944, ved Consolidated Steel Corporation, Wilmington, Delaware, USA. Gross tonnage: 671Lengde:396ft. 6tommer. Maks. bred: 60ft. 2tommer. Maskin: Steam Turbine. Med hilsen Shaun Horner JOHAN LIE Verdens oppmerksomhet var ved årsskiftet rettet mot et sted i Atlanterhavet noen hundre sjømil sørvest for irskekysten der det amerikanske lasteskipet «Flying Enterprise» drev hjelpeløst omkring med sterk slagside til babord. Den 26. desember 1951 på vei fra Europa til USA kom skipet utfor en skikkelig nordatlantisk storm. Lasten forskjøv seg og skipet fikk alvorlige skader i skroget. Den danske kaptein Henrik Kurt Carlsen fikk evakuert det skadete skipets passasjerer og mannskap – i alt 55 personer - til de amerikanske fartøyene «Southland» og «USNS General A.W. Greely» som etter hvert var kommet havaristen til unnsetning. Selv ble han alene igjen om bord og sendte følgende telegram til rederen i New York: «Jeg fører båten i havn, eller jeg går ned med den». |
Kampen for å holde skipet flytende varte i hele 14 dager og er blitt stående som en av de mest fantastiske beretninger om mot og utholdenhet utvist til sjøs. Etter sju døgn i ensomhet på det kantrede skipet fikk han selskap av den unge britiske styrmannen Kenneth Roger Dancy fra slepebåten «Turmoil». Værforholdene under bergingen var elendige – og skipet fikk etter hvert en slagside på 70 grader da slepingen tok til. Det gikk sakte på grunn av de store skadene i skroget. Været gjorde også at taubåten måtte avbryte slepingen den 9. januar. Det var umulig å fortsette før været ble bedre. Etter hvert hadde slagsiden blitt så stor at skipet kunne synke når som helst. I denne situasjon ble kaptein Carlsen og slepebåt styrmann Dancy tvunget til å hoppe i den iskalde sjøen og svømme mot en redningsbåt som tok dem om bord. «Flying Enterprise» sank på ettermiddagen 10. januar ikke langt fra Falmouth. Kaptein Carlsen drog nå først videre til London, hvor det ble avholdt en tilstelning i den danske klubb. Her ble det servert Carlsen Beer –spesielt tappet for anledningen og med ny egen etikett hvor «Flying Enterprise» var avbildet med sterk slagside. Så fortsatte det i beste Hollywood- stil. Carlsen ble lovet rikdom og berømmelse fra film og presse – men avslo å gjøre profitt på redningsdåden. Dette gjorde han enda mer populær – og ved hjemkomsten til New York ble han mottatt i triumf. Han ble hyllet av hundretusener på kjøreturen til rådhuset hvor han ble mottatt av byens borgermester. Så noen fakta om skipet vi kjenner som «Flying Enterprise» fra dramaet i Atlanterhavet årskiftet 1951/52: Skipet hadde byggenr. 360 ved Consolidated Steel shipyard – Wilmington, California. Levert i mars 1944 til U.S. Maritime Commission under navnet «Cape Kumukaki». Skipet var et lasteskip av typen C1 B.- på 8000tdw. Maskineri: Turbindrevet - 4000 hester – fart 14knop. Etter det jeg har lest ble skipet i 1948 overtatt av ISBRANDTSEN .På bildet vist i Maritimt Magasin mener jeg at skipet bærer merket til Farrell Line-New York i skorsteinen Totalt ble det bygget 173 skip av typene C1 A (motordrevne) og C1 B (turbindrevne) lasteskip. To C 1 B skip kom i norsk eie i 1948: - «Høegh Merchant» Leif Høegh & co ,Oslo - «Trinidad» Wilh. Wilhelmsen , Tønsberg. Johan Lie BØRGE SKOGMO Som 15 åring minnes jeg godt den legendariske historien for ca 54 år siden, at kaptein Kurt Carlsen på «Flying Enterprise» måtte ligge i gangen p.g.a. slagside, og den kjente taubåten «Turmoil». Reisen startet fra Hamburg den 21. desember 1951, under kommando av kaptein Henrik Kurt Carlsen, som hadde vært kaptein ombord i 3 år. Lasten besto av ca 1300 tonn med jern/skrapjern og 900 tonn kaffe, og hun hadde også 10 passasjerer ombord. Tonnasje på 6711 brt og bygget i 1944, som «Cape Kumukaki» av Consolidated Steel Corporation Ltd, Wilmington, USA. Fra 1947 omdøpt til «Flying Enterprise» og eid av skipsreder Isbrandsten Shipping & Co, New York. Ved natt til juleaften var «Flying Enterprise» ca 400 mil vest av Lands End. Vinden økte til kuling styrke og mye sjø, og i dagene som fulgte ble det slagside. Lasten hadde forskjøvet seg, og hun ville ikke rette seg opp selv. SOS ble sendt ut etter middag 28. desember, da hun hadde 45 grader slagside og mye sjø som slo over hennes dekk. Hennes SOS ble besvart av flere skip og passasjerer og mannskap ble reddet av livbåt fra US troppeskip «General A. W. Greely» og amerikansk steamer «Southland» om morgenen 29. desember. Det var helt umulig for livbåten å legge til siden på «Flying Enterprise», så passasjerer og mannskap måtte hoppe på sjøen og alle ble plukket opp og reddet. Men kaptein Carlsen valgte å være om bord i sitt skip til taubåten kom. 3. januar 1952 kom taubåten «Turmoil». Med bare kaptein Carlsen om bord, var det helt umulig å få sleper om bord. Flere forsøk ble gjort og alle mislyktes dagen etter. Men om kvelden klarte styrmannen på taubåten, Kenneth Dancy, å komme seg om bord. Hun hadde nå en slagside på 60 grader, og den 5. januar hadde vinden løyet. I litt tåke og lett regn, hadde de to fått sleperen sikret om bord. Mens de hadde ventet på taubåten, hadde «Flying Enterprise» driftet i sørøst retning, og da slepingen startet var hun ca 300 mil fra Falmouth. Været ble gradvis bedre, men farten liten og hun skar ut fra den ene siden til den andre. På kvelden den 7. januar, gikk slepet av henne med ca 3 knops fart i lange og tunge Atlanterhavsdønninger, rullende med 65 graders slagside fremdeles ca 120 mil fra Falmouth. 8. januar ble det ny kuling med høy sjø. Med ca 60 mil igjen for evt. sleping til trygg havn, ble det nå umulig å slepe med rulling på ca 80 grader slagside. 9. januar ca kl. 01.30 brakk sleperen og «Flying Enterprise» drev avgårde i østlig retning med ca 1 knops fart. Den sterke vest/nordvest vinden hadde økt på til storm med regn og regnbyger og ca 20 fots bølger over skipet. Under slike forhold ble det også senere umulig å sette ombord ny sleper. «Flying Enterprise» var nå 31 mil sør for Lizard og 42 mil fra Falmouth. Om morgenen 10. januar, dro en livbåt fra Lizard og Trinity House, skipet «Satellite». Sammen med taubåten «Turmoil» lå den i stand by posisjon ved det drivende skipet. Tidlig på kvelden kom livbåter fra Falmouth og Cadgwith til. Ved mørkets frembrudd ba kapteinen på den amerikanske destroyeren Williard Keith, om at kaptein Carlsen og Kenneth Dancy måtte forlate skipet. Skipet var i ferd med å bli brukket ned, og de to mennene måtte bare innse at de måtte forlate henne. De gikk langs skorsteinen og hoppet i sjøen, og ble straks plukket opp av taubåten «Turmoil». Fra dekket av taubåten stod de og så slutten på «Flying Enterprise», der hun reiste sin baug opp i luften, stod en stund, før den sank og forsvant i bølgene kl. 16.10 den 10. januar 1952. Kaptein Carlsen kom i land i Falmouth om morgenen den 11. januar, hvor han fikk en voldsom velkomst. Noen dager senere fløy han tilbake til Amerika, hvor han også fikk en slik stor velkomst. Han ble dekorert med Lloyds Silver Medal for stort heltemot for å redde sitt skip. Han mottok også en beskjed med gratulasjon fra Kongen av Danmark og ble tildelt ærestittel av Officer of the Ancient Order of Danebrog. Kaptein Carlsen fortsatte til sjøs, og ble kaptein på en båt som ble omdøpt til «Flying Enterprise II». Takk for et trivelig og interessant blad. Hilsen Børge Skogmo. BJØRNAR MARTIN WEINES Skipet heter SS «Flying Enterprise», 6711 gross tonn. Og som var et carskip. Det var bygd i 1944 som «Cape Kumukaki» ved Wilmington, Delaware for US Isbrandsten company. Skipet fikk navnet «Flying Enterprise» i 1947 og var registrert i New York. Kapteinen var Henrik Kurt Carlsen, som var opprinnelig dansk og han hadde først skipet i 3 år. Skipet startet på turen til Hamburg 21. desember 1951, og var på tur til USA. Det var lastet med 1300 tonn jern og 900 tonn kaffe. Det var også 10 passasjerer om bord. Da de var kommet ca 400 mil vest av Lands End, ble de truffet av en stor sjø. Og fikk slagside på 45 grader, dette var 28. desember. De sendte ut SOS, som ble hørt av mange skip, som også kom til unnsetning. Passasjerene og mannskapet ble reddet over til US Navy «General A.W. Greely» og SS «Southerland» om morgenen den 29. desember. Det var mye dramatikk i dagene som fulgte, men 10. januar 1952 kl. 16.10 sank skipet. Carlsen og Dancy ble reddet. Og for denne bragden for å redde sitt skip, fikk han Lloyds sølvmedalje. Han ble også hedret av den danske kongen. Kaptein Carlsen reisten senere ut på skipet «Flying enterprice II». Det finnes mye informasjon om denne saken på internett, www.teesships.freeuk.com Hilsen Martin Weines |
|
| Vi takker for alle leserbidrag som både vi og leserne setter stor pris på! | ||
Maritimt Magasin
