Glomar Explorer (02/2011)

Glomar Explorer

Byggeår: 1973


De var mange riktige svar på konkurransen vår i nr. 2/11! Det var mye mystikk rundt Howard Hughes «Glomar Explorer», da den ble bygget tidlig på 70-tallet. Dette er hva våre lesere har funnet fram av opplysninger denne gang:
TORE NILSEN Her må det vel dreie seg om «Glomar Explorer» ex «Hughes Glomar Explorer» bygd i 1973 ved Sun Shipbuilding & Dry Dock Co. Chester, bygge nr. 661, målte 27 455 br. reg. tonn, mens dødvekten er oppgitt å være 40 342 tonn. Eier er Government of The United States of America, Department of Transportation. Dimensjonene var som følger: Største lengde 188,58 m, bredde 35,31 m, dypgående 11,36 m. Maskineriet var av Nordberg fabrikat og omfattet 5 stk. 16 sylindrede motorer 343x419 mm, totalt 13 200 bhp (9709 kW) som drev 5 generatorer koblet til 6 elektriske motorer på 2000 shp (1471 kW). Videre var skipet utrustet med 2 generatorer som hver ytet 3500 kW, samt 3 sidepropellere forut og 2 akterut.

Kilde: Lloyds Register of Shipping.

Med hilsen Tore Nilsen, Heimdal.

JAN FERDINANDSEN Skipet heter «Glomar Explorer». Skipet ble bygget i 1973-74. Det ble tilsynelatende bygget for Global Marine Development, men i virkelighet for CIA. Skipet skulle brukes av CIA til å heve den sovjetiske ubåten som var sunket 1200 km nordvest av Hawaii,og lå på ca 4000 m dyp. Ubåten hadde en del interessante våpen-systemer som CIA ønsket å få tak i.

«Glomar Explorer» kom til stedet 4. juli 1974, og i løpet av den neste måneden hadde den hevet baugen av ubåten sammen med seks omkomne mannskaper. Resten av ubåten ble forlatt på stedet. «Glomar Explorer» var bygget som et tung-løfte-skip ved verftet Sun Shipbuilding & Dry Dock Co, Chester, Panama.

Kilde: «The Encyclopedia of Ships», Silverdale Books, 2001.

Hilsen Jan Ferdinandsen, Stavanger.

BERTIL ARNTSEN Skipet det er bilde av i Maritimt Magasin nr. 2 2011 het «Hughes Glomar Explorer» (HGE) når det ble bygget i 1973 -74. Det inngikk i CIAs planer om å heve den russiske ubåten «K-129» fra 4900 meters dyp. Når båten var i amerikansk tjeneste gikk den under navnet «USNS Glomar Explorer» (T-AG-193).

I 2007 fikk den navnet «GSF Explorer». Båten er i leteboringsoppdrag utenfor Indonesia til mars 2012.

Med vennlig hilsen Bertil Arntsen, Brattvåg.

KARL ERIK LARSEN Svaret på konkurransen er det mystiske og sagnomsuste «Hughes Glomar Explorer». Skipet som ble spesialbygd for å heve en forlist sovjetisk ubåt fra Stillehavets bunn, det såkalte «Project Azorian», tidligere feilaktig omtalt som «Project Jennifer» i media.

Det har versert mange rykter og fantasifulle beretninger om dette prosjektet. Etter sterkt press fra amerikanske media har derfor CIA offentliggjort en sensurert artikkel fra sitt interne tidsskrift «Studies in Intelligence». De kjente marineforfatterne Norman Polmar og Michael White kastet seg over dokumentene og har nylig utgitt boken «Project Azorian». En pensjonert CIA-agent, som var med på hele operasjonen, har også skrevet bok, men CIA har ikke tillatt at dette stoffet blir offentliggjort før 1/3 av stoffet blir sensurert vekk. Noe som forteller at dette fortsatt er et kontroversielt tema med mye hemmelighold.

På 1990-tallet offentliggjorde imidlertid CIA en video som viser begravelsen til sovjetiske marinegaster som ble funnet i de vrakdelene som ble hevet. En kopi av denne videoen var tidligere gitt til president Boris Yeltsin for å vise at de døde marinegastene ble behandlet med den største respekt. Denne videoen ligger i dag ute på Youtube.
1. mars 1968 seilte Golf II ubåten «K-129» ut fra marinebasen Petropavlovsk på Kamchatkahalvøya. Om bord var tre SSN-4 ballistiske raketter med atomstridshoder og flere torpedoer med atomladninger. 14 dager etter utseiling fra basen sluttet plutselig ubåten å sende meldinger hjem, og tilslutt måtte russerne innse at båten var tapt. En storstilt aksjon ble satt i gang for å finne ubåten, med negativt resultat. Amerikanerne hadde ved hjelp av sine avlyttingssystemer en viss peiling på hvor ubåten kunne finnes. Spesialubåten «USS Halibut» ble sendt ut på leting og etter tre uker ble vraket funnet på 4800 meters dyp. Det ble tatt over 20 000 bilder av vraket.

Amerikansk etterretning begynte å interessere seg for hva som kunne finnes i vraket og hvordan man eventuelt skulle få dette materialet opp til overflaten. CIA var mest interessert i atomstridshodene og NSA (National Security Agency) var mest interessert i kodebøker og kodemaskiner.

Dermed startet det gigantiske «Project Azorian». Det måtte bygges et helt nytt spesialfartøy til formålet, skipet måtte ha en gigantisk moonpool med plass til gripekloen (capture vehicle) og ubåtvraket. Gripekloen skulle senkes og heves ved at den hang i en streng av rør etter samme prinsipp som borestrengen på en oljerigg. 1. november 1970 ble kjølen strukket på det som skulle bli «Hughes Glomar Explorer». Dekkhistorien var at skipet skulle drive med gruvedrift på havbunnen, og den eksentriske mangemilliardæren Howard Hughes skulle stå for driften.

Denne dekkhistorien fungerte, selv om sovjetiske skip svirret rundt HGE under hele operasjonen, fant russerne aldri ut hva som egentlig foregikk.

4. juli 1974 lå HGE rett over ubåtvraket og hevingsoperasjonen kunne begynne. Den gigantisk gripekloen ble senket ned over ubåtvraket og 1. august begynte selve hevingen. Det tok åtte dager før vrakdelen var oppe og vel forvart i HGEs moonpool. En stor del av vraket brakk imidlertid av under hevingen, så det man fikk opp var en del på 38 fot av fremre del av vraket.

Det var senere snakk om å heve delen som brakk av, men undersøkelser viste at denne delen ble fullstendig knust da den falt tilbake til havbunnen. Atomrakettene fulgte med tilbake til Stillehavets bunn. Amerikanerne fikk imidlertid tak i to atomtorpedoer, diverse dokumenter og seks døde marinegaster som fulgte med opp i vrakdelene.

Dette er den dyreste etterretningsoperasjon noensinne og en av de mest kompliserte undervannsoperasjoner somm er foretatt. En regner med at «Project Azorian» kostet ca. 500 millioner dollar, eller det samme som en Apollo-måneferd.

«Hughes Glomar Explorer» ble siden lagt i opplag, og den ble faktisk også brukt til forsøk med gruvedrift på havbunnen. I dag fungerer HGE som oljeboringsfartøy utenfor kysten av Vest-Afrika.

Kilder: «The Nuclear Vault» http://www.gwu.edu-nsarchiv, «Studies in Intelligence», høst 1985. «Project Azorian» av Norman Polmar og Michael White.

Med vennlig hilsen Karl Erik Larsen, Bergen.
Takk til alle som har sendt svar og som har sendt ekstra opplysninger om fartøyet. Skipsekspertkrus sendes til Bertil Arntsen i Brattvåg!

Vi minner om å ta med kildehenvisning når dere sender inn svar til oss. Maritimt Magasin forbeholder seg retten til å lage og utgi alle innsendte bidrag også i elektronisk form. Red.