S. A. RAMSØ Den revolusjonerende «Dreadnought» skriver Ramsø først, og fortsetter: Da Lord Fisher tok plass i det britiske admiralitetet som First Sea-Lord i oktober 1904, brakte han med seg fra Middelhavet planer om en god del revolusjonerende krigsskip-typer. Blant disse var også et design for et slagskip med tolv 305 mm (12’’) kanoner, arrangert i par langs senterlinjen. Tre par forut og tre par akterut.
Disse var plassert i tvillingtårn ovenfor hverandre (A.B.C.-X.Y.Z.). Dette gav muligheter til at seks kanoner kunne brukes samtidig forover og seks akterover. Alle tolv kunne brukes i breddsiden. Den «spesielle designkomiteen» likte denne løsningen meget godt, men var sterkt bundet av budsjetteringen til marinen. Dessuten var dette helt nytt og uprøvet. Til slutt kom man fram til et kompromiss. Den endelige design talte for åtte 305 mm kanoner i par plassert to forut og to akterut og to på hver side midtskips. Disse planene ble godtatt av Sir Philip Watts og Lord Fisher, fordi de kombinerte to tidligere separate designløsninger. (De gamle slagskipene «Inflexible» og «Devastation».) Det femte dobbelt-tårn ble deretter tilføyet midtskips, fordi «det tilfeldigvis passet inn.»
Slik ble dette skipet til, som skulle stå som modell og prototype på det 20. århundres moderne slagskipsdesign. Alle slagskip bygd etter denne design, ble deretter kalt Dreadnoughts.
Skipet ble påbegynt under 1905 budsjettet. Kjølstrakt i desember samme året ved Portsmouth marineverft, sjøsatt i februar 1906 og ferdigbygd i desember samme året, et år etter kjølstrekkingen. Skipet hadde kostet 1 797 497 pund og begynte sin prøveperiode i januar 1907, hvor hun oppnådde meget gode resultater etter datidens normer.
«Dreadnought» viste seg og være meget økonomisk i drift ved fullfart-kjøring, med et forbruk av drivstoff på 340 tonn pr dag. Ved mindre fart (13 knop), var forbruket nesten 160 tonn pr dag. Ved 10 000 hk, omtrent 250 tonn pr dag. Under prøvekjøringen presset man ytelsen av turbinene opp i 27 518 hk og oppnådde en fart på 21,6 knop og 30 timers kjøring med 16 930 hk gav en gjennomsnittsfart på 19,3 knop.
Maskineriet veide totalt 973,5 tonn og ble bygget av Vickers. «Dreadnoughts» svingradius var 790 m ved 19 knop og 755 m ved 12 knops fart. Hun kunne stoppe fra 20 knop på 936 m (tre minutter) og fra 12 knops fart på 662 m.
«Dreadnought» kom relativt helskinnet gjennom første verdenskrig og led ikke den samme skjebne som så mange av dens etterfølgere og bli torpedert av en lurende ubåt. Det var imidlertid nære på en gang i 1916, men det fikk katastrofale følger for ubåten med kapteinløytnant Otto Weddigen på «U-29». «Dreadnought» unngikk torpedoene og rente deretter ubåten i senk, noe som resulterte i et lengre verkstedopphold for «Dreadnought», hvor også en del modernisering ble foretatt, inkludert mere luftvernskyts.
I 1919 ble «Dreadnought» plassert i reserve og lagt opp og ikke mange årene etter, i 1922, ble hun hugget opp, etter 15 års tjeneste i The Royal Navy.
Utdrag fra en større avhandling om The Royal Navy av undertegnede.
Kilder: Janes Fighting Ship’s. Diverse utskrifter fra Imperial War Museum, London.
Med vennlig hilsen, S.A. Ramsø, Kristiansund.
GUNAR ØRA Skipet denne gang er slagskipet HMS «Dreadnought»; utviklet under ledelse av Admiral Sir John Fisher, fra 1904 «The First Sea Lord» for den britiske marinen.
«Dreadnought» gjorde alle eksisterende slagskip «gammeldagse», dette grunnet nyvinnelsens høye fart og langtrekkende kanoner.
Framdriftsmaskineriet ble dampturbiner i stedet for de eksisterende trippel sylindermaskinene. Pansertykkelsen ble også redusert, mindre vekt, og skipet var det siste slagskip bygd med kraftig «ram-baug».
Skipet ble bygget ved Plymouth Dock Yard på rekordtid; ett år og en dag i 1906, til en pris av 1,8 millioner pund. Ti 12 toms og 27 12 punds kanoner. Dessuten fire torpedorør.
Ved utbruddet av 1. verdenskrig i 1914, var skipet flaggskip for den 4. slagskipsskvadron i Nordsjøen med base i Scapa Flow. Noen stor innsats gjorde ikke skipet under verdenskrigen, men hun rammet og senket den tyske undervannsbåten U-29 i mars 1915.
Spesifikasjoner: Normalt deplasement; 17 900 tonn, fullt utrustet 20 700 tonn. Besetning 862 mann. Lengde o.a. 520 fot, bredde 82 fot, max. dypgående 31 fot.
Maskineri: Parsons turbiner, 4 propellere, 18 kullfyrte dampkjeler. 23 000 HK. Fart 21 knop, økonomisk 340 tonn kull pr. døgn. Ved 10 000 HK, ca 250 tonn kull pr.døgn.
I 1918 gjenopptok hun rollen som flaggskip for Den 4. Slagskipsskvadronen, men ble etter kort tid permittert og plassert som reserveskip i Rosyth i 1919. Solgt for opphugging i 1921. Hugget i Skottland i 1923.
Konstruksjonen og byggingen av «Dreadnought» satte i gang en sterk opprustning i de fleste mariner, og «Dreadnought» ble nesten en klassebetegnelse for slike slagskip.
Som nevnt ble navnet «Dreadnought» senere brukt som en slagskips-klassebetegnelse. Dread = frykt, nought = null eller intet. (Fryktesløs kanskje?) Navnet er gammelt i Royal Navy, i bruk på britisk atom-U-båt 1960-1980.
I 1982 utgav det Britiske Postverket et frimerke som avbildet Lord Fisher og skipet HMS «Dreadnought».
Kilder: Encyclopedia of Ships on Stamps, © T.Broadley, England UK, Internett: Wikipedia, the free encyclopedia, Jane’s Fighting Ships of World War I, 1990, © StudioEditions, London, VIN 7AP, England. Kopi av frimerke fra egen samling.
Med hilsen Gunnar Øra, Rørvik.
OLE HENRIK DALVIK Skipet i nummer 2 er «Dreadnought». Kjølen ble strukket 2. oktober 1905 på Naval Dockyard i Portsmouth. Byggetiden var bare 14 måneder og etter prøvekjøring og utrustning, var den klar til innsats i mars 1907.
Lengde 160,4 meter. Bredde 25 meter. Dypgående 8,2 meter. 4 stk Parsons steamturbiner, til sammen 16 900 kw. 4 propeller. Fart 21,6 knop, prøvetur 24,4 knop. Bestykning 10 stk.12 tommers kanoner i 5 tårn, 5 torpedorør. Armering 203 -280 mm.i vannlinjen og 102 -280 i tårn. Panserdekk 102 mm. Mannskap 773.
«Dreadnought» kostet 1 784 000 pund. Var flaggskipet i 3. linjeskvadron i Sherness. I nærheten av Scapa Flow 18. mars 1915 senket «Dreadnought» en tysk ubåt (u-29 under kommando av kapteinløytnant Otto Weddigen) ved regelrett å kjøre ubåten i senk. «Dreadnought» avfyrte aldri skudd mot fientlige skip og ble tatt ut av drift i 1920.
I mai 1921 ble hun solgt til et opphuggingsverft for 44 000 pund, som startet opphuggingen i 1923.
Kilder: «Das grosse buch der schifftypen».«The encyclopedia of ships».
Med hilsen Ole-Henrik Dalvik, Rypefjord.
SVEINUNG BRUNO HANSEN Skipets navn er HMS «Dreadnought». Dette var det første slagskipet med turbinmaskineri og navnet ble senere en felles betegnelse for alle slagskip Royal Navy bygget de neste 10 årene.
Design var først og fremst ved admiral Sir John Fisher som klart så fordelen med et turbindrevet maskineri for å spare vekt (300 tonn). Ansvaret for det revolusjonære maskineriet var hos engineer-in-chief, Sir John Durston, som sammen med Sir Phillip Watt foreslo 4 propeller drevet med Parson turbiner.
|
Dette var et djervt forslag da det bare var fire år tidligere at det første turbinmaskineri ble montert i en Navy Destroyer. Skipet hadde også forenklet bevæpning med bare ett kaliber kanoner (10 x 12 ”) som hovedbevæpning. Sekundær bevæpning var bare mindre kanoner (3”) + torpedorør.
Kjølen ble lagt 2.10 1905 ved Portsmouth D, sjøsatt 10.2 1906 og overlevert desember 1906. Totalt kostet skipet 1 797 497,- pund og ble solgt som skrap i 1923 for 44 000 ,- pund. Skipets store svakhet var pansringen av skipsidene. Hovedpanser i vannlinjen var 11” tykk, men med full last ammunisjon og kull/olje/vann så var dypgående to fot lavere enn design og dette førte til denne pansring kom under vannlinjen. Den øvre del av skipssiden hadde bare 8” pansring.
Plasseringen av utkikksmasten like bak den forreste skorsteinen var også en stor svakhet, ildledelsen «druknet» i røyk. Dette ble forandret på alle de neste skipene.
Dimensjoner var 160 m x 25 m x 9,4 m, 20 700 tonn, hadde 23 000 HP og gjorde som best 21 knop. Bemanning var 862.
Rekkevidde var 5000 n.miles ved 19 knop fart. «Taktical» svingradius 865 yards ved 19 knop og hun kunne stoppe fra 20 knop på 1025 yards (3 minutter).
Maskineriet var bygget av Vickers, med Pearson turbiner som direkte drev 4 propeller med 400 RPM (ingen gearbox). Damp ble levert fra 18 stk Babcock kjeler med damptrykk 250 psi (17,5 barg).
De to ytre propeller var drevet av HP turbiner, rotor dia. 68 ”( en forover og en akterover). De to senterpropellerne var drevet av 3 stk LP turbiner, rotordiameter 92”. En turbin forover en crusing turbin forover og en turbin for akterover. Hver turbin hadde 39 600 turbinblad.
Skipet tjenestgjorde som flaggskip, Home Fleet Scapa Flow 1914 og senere flaggskip for Grand Fleet i mars 1918. Ble overført til reserven i 1919 og var til salgs fra 1920. Ble hugget i 1923.
HMS «Dreadnought» gjorde seg spesielt bemerket da hun under et tokt rammet og senket den tyske u-båt SM U-29 (kaptein Otto Weddingen) ved Pentland Firth. Hele ubåtens besetningen på 32 mann omkom. Kaptein Weddingen hadde tidligere kommandoen på U-9 og senket tre britiske kryssere på samme dag, 22. september 1914 (HMS «Houge», «Cressy» og «Aboukir».)
Som en skjebnens ironi kan nevnes at slagskipet som var bygget som sin tids beste, aldri kom i aktiv kamp og fikk vist sin styrke under første verdenskrig.
Ref.: Jane Fighting Ships 1914. Conways, Fighting Ships 1906-1921. www. shipsnostalgia.com
Med hilsen Sveinung Bruno Hansen, Oslo.
JAN FERDINANDSEN Skipet heter «Dreadnought». I oktober 1904 ble admiral Lord Fisher utnevnt til «First Sea Lord» i den britiske marinen. Han var en spesiell person, og var meget opptatt av å utvikle og forbedre marinefartøyenes kanon-/skytekapasitet. Allerede etter få uker i jobben fikk han nedsatt en komite som skulle beskrive et slagskip med maximalt antall 12" kanoner, og som skulle kunne oppnå hastighet opp mot 25 knop. Dette kunne bli en krysning mellom en krysser og et slagskip, og betegnelsen «slagkrysser» ble brukt. Utviklingen av dette gikk fort i en tid med stor konkurranse i internasjonal marineopprustning. En prototyp ble kjølstrukket i oktober 1905 ved Portsmouth Verft. Byggingen foregikk i streng hemmelighet og skipet fikk navnet «Dreadnought». Det ble levert i 1906, og var det første større krigsskip utstyrt med dampturbiner. De ga en kraft på 23 000 HK og ga skipet en hastighet på 21 knop. Den 18. mars 1915 senket det den tyske ubåten U29 i Nordsjøen og ble det eneste slagskip som hadde gjort det.
Etter at denne prototypen hadde dokumentert seg som en revolusjonær nyutvikling ble det i de kommende årene bygget opp til tre-fire pr år. «Dreadnought» ble som nevnt hugget opp i 1923.
Kilde: «The Encyclopedia of Ships» publisert av Silverdale Books.
Hilsen Jan Ferdinandsen, Stavanger.
KARL ERIK LARSEN Skipet er HMS «Dreadnought». Ideen til «Dreadnought» kom fra admiral Sir John Fisher som var den første Sea Lord i 1904. Han ville ha skip med stor fart og store kanoner. Byggingen av «Dreadnought» ved Portsmouth Dockyard tok litt over ett år, bare dette var nok til å sette en støkk i eventuelle fiender (tyskerne). Hun var da verdens raskeste og sterkest bestykkede slagskip.
Tonnasjen var 18 100 tonn, lengde 160,6 m, bredde 25 m. Fart 21 knop. Maskineriet var 18 dampturbiner av type Babcock & Wilcox 3-drum water tube boilers på 22 500 hk. Mannskap 773. Bestykningen bestod av 10 stk 12-tommers kanoner i 5 kanontårn, 27 stk 12-punds kanoner og 5 torpedorør (under vannlinjen).
«Dreadnought» var flaggskip i Royal Navy Home Fleet fra 1907 til 1909. Ved utbruddet av første verdenskrig var «Dreadnought» flaggskip i «Fourth Battle Squadron» i Nordsjøen. Hjemmehavn var Scapa Flow på Orknøyene. Som det korrekt står skrevet i Maritimt Magasin så er hun det eneste slagskip som har senket en u-båt. Dette skjedde 18. mars 1915 da hun rente i senk den tyske u-båten U-29 i Nordsjøen.
I 1919 ble hun tatt ut av tjeneste og plassert i reserveflåten. 9. mai 1921 ble hun solgt til skipsopphoggingsfirmaet T.W. Ward & Co, og hogget opp i Inverkeithing, Skottland i 1923.
Det ble bygget 9 slagskip av noenlunde samme type som «Dreadnought», men fra 1912 overtok Orion-klassen som hadde 13,5 tommers kanoner.
Kilder: www.globalsecurity.org/military, www.militaryhistory.about.com, www. royalnavy.mod.uk/history/ships, www.wikipedia.org
Med vennlig hilsen Karl Erik Larsen, Bergen.
SVEN CHR. BIRKELAND Løsning på oppgaven er det engelske slagskipet «Dreadnought» (den norske oversettelse av navnet er «vågehals»). Den russisk-japanske krig (1904-1905), og spesielt den russiske Østersjøflåtens nederlag utenfor Tsushima i 1905, fikk vidtrekkende følger for slagskipenes egenskaper og rolle. I den etterfølgende tid ble hovedvekten lagt mer på ildgivningskapasitet og fart enn panserbeskyttelse. Storbritannia var den første nasjonen som la de nye erfaringene til grunn da slagskipet «Dreadnought» ble bygd.
Skipet ble påbegynt i oktober 1905 ved det statseide verftet Portsmouth Dockyard og ble gjort ferdig på rekordtid. I februar 1906 ble «Dreadnought» sjøsatt, og i løpet av det samme året var skipet ferdigbygd og klart til operativ tjeneste.
«Dreadnought» var utstyrt med ti 12-tommers kanoner (305 mm) i fem såkalte tvillingtårn, hvorav fire alltid kunne gi bredsides ildgivning. Kanontårnene var plassert høyere enn vanlig. Dette tillot en mer presis beskytning i lang avstand. Skroget ved vannlinjen var pansret med 28 cm tykke plater, mens platene i baugen bare var 15 cm tykke og i akterenden 10 cm. Denne pansringen ble utilstrekkelig i det lange løp.
I tillegg til 12-tommerskanonene hadde «Dreadnought» også tjue-fire 3-tommers (76 mm) kanoner og fem undervanns torpedorør. Hun var beskyttet mot fiendens torpedoer av vanlige torpedonett, satt ut i roterende armer.
Framdriftsmaskineriet var fire Parsons dampturbiner med en total ytelse på 24 700 hp, brukt som en ny type mekanisk drivkraft. Skipets fart var gjennomsnitlig 21,5 knop.Dimensjoner: lengde o.a. 160,1 m, bredde 25 m, største dyptgående 9,5 m og er deplasement på 22 500 tonn. Mannskapet var på 800 i alt. «Dreadnought» var flaggskip i Royal Navy’s Home Fleet fra 1907 til 1909.
Kilde: A concise gude in colour. Ships. The Hamlyn Publishing Group, Feltham, Middlesex, England, 1973)
Vennlig hilsen, Sven Birkelund, Trondheim. |
