 Byggeår: 1936 Den engelske destroyeren HMS «Hardy» var vesentlig i slaget om Narvik i april 1940. Historiene om «Hardy» er mange og våre lesere har bidratt med mye informasjon som vi kan bringe videre. Denne gang har vi med en spesiell historie som handler om de som ble involvert i redningsaksjonen. |
||
| EUGEN ERLING KRISTIANSEN Skipet denne gangen heter HMS ‹‹Hardy››. Skipet var en flotiljeleder destroyer av ‹‹H›› klassen. Den ble bygget hos Cammell, Laird and Company, Birkenhead, og levert ferdig den 11. desember, 1936 til Royal Navy. Skipets skipssjef og flotiljeleder var Captain Warburton-Lee. Skipets nr. var H87. HMS ‹‹Hardy›› var på 1340 t, 323 ft, (O.A.)x33 ft x 8,5 ft. Den hadde en maskin av Parsons dampturbiner på 34 000 SHP, og brukt Admiralty kjeler og hadde 455 t fuel oil om bord. Den hadde 2-propeller. Den var utstyrt med 3 stk 4,7'' kanoner, 1-3'' AA kanon, seks mindre våpen og 4-21'' torpedoer. Den 10. april 1940 ledet Captein Warburton-Lee angrepet på Narvik havn. Det blir en stor seier for dem, i det første slaget om Narvik, da mange tyske skip ble ødelagt. På vei ut av Narvik traff engelskmennene en stor sterk tysk enhet utenfor og ‹‹Hardy›› ble hardt skadet og kom i brann og gikk på grunn. Sjefen Captein Warburton-Lee ble drept. HMS ‹‹Hunter›› ble også senket og HMS ‹‹Hotspur›› ble sterkt skadet, men kom seg ut og rømte sammen med HMS ‹‹Havock›› og HMS ‹‹Hostile››. Kilder: ‹‹Janes fighting ships of WW II›› i 1996, ‹‹Sea Warfare›› - Spring Books, 1975 (Encyclopedia). Takk for morsom oppgave. Hjertelig hilsen fra Eugen Erling Kristiansen, Tønsberg. GUNNAR ØRA Skipet er HMS ‹‹Hardy››, og hun var flotiljeleder for H-klasse jagerne som ble bygget av Cammel Laird, i Birkenhead, i alt 8 skip. Heiste kommandoen 11. desember, 1936. Spesifikasjoner: Deplasement 1455 tonn, standard utrustet (dette er vekt). 103x10 meter, dybde 3,9 m. Dampturbiner, fart 36 knop, besetning 175 mann. Bestykning; kanoner, maskingevær og åtte torpedorør. Ved invasjonen av Norge i april 1940 ble Narvik et viktig krigsmål. Jernmalm fra Sverige ble herfra eksportert, og var selvsagt av stor betydning for våpenproduksjon. England hadde skip i Vestfjordområdet, deriblant HMS ‹‹Hardy›› som var flotiljeleder for 5 jagere av H-klassen. HMS ‹‹Hardy››s skipssjef, kommandørkaptein Warburton-Lee, fikk ordre fra London om å kapre eller senke de tyske transportskipene. Warburton-Lee besluttet å seile mot Narvik med de fem jagerne, alle av H-klassen, hvorav HMS ‹‹Hardy›› var skvadronsjefens fartøy. I dårlig vær med snøtykke og stormkast kom britene inn Ofotfjorden uten å bli oppdaget av de tyske ubåtene som lå på vakt. Det kom derfor overraskende på tyskerne da de britiske jagerne, HMS ‹‹Hardy››, ‹‹Hunter›› og ‹‹Havcock›› styrte inn på havna i Narvik om morgenen 10. april. HMS ‹‹Hostile›› og ‹‹Hotspur›› ble liggende utenfor havneinnløpet. Her senket ‹‹Hardy›› det tyske skipet «Wilhelm Heidkamp». Akterskipet gikk i lufta, og den tyske kommandør Bonte og 80 av hans menn ble drept øyeblikkelig. Seks tyske handelsskip med forsyninger ble senket. Da de britiske skipene returnerte, ble de selv overvåket av tre tyske jagere som dukket opp fra sine posisjoner i Ballangen og avskar fluktruta. Tyskerne konsentrerte ilden om HMS ‹‹Hardy››; lederskipet. En granat traff broen, drepte mesteparten av befalet, og såret skipssjefen alvorlig. Jageren begynte å seile i ring, men intendantløytnant Stanning tok kommandoen, og med en avrevet fot, styrte han den brennende jageren på grunn ved Vidrek. Mannskapet svømte til land og berget seg som best de kunne. I fjæra døde skipssjefen. På flo sjø drev jageren av og landet ved innløpet til Skjomenfjorden, og her kantret hun og sank på grunt vann. Inne på land ble 120 britiske sjøfolk tatt vare på av Petra Christensen, hennes svigerinne og deres til sammen ni barn. De observerte hendingen fra sitt hjem. Mennene var i Lofoten på fiske. Førstehjelp ble gitt etter beste evne, og Petras brudekjole ble til og med ofret som bandasjemateriell. Kommandørkaptein Warburton-Lee ble tildelt Victoriakorset ‹‹post mortem››, og løytnant Stanning overlevde og ble belønnet med en DSO, (Distinguished Service Order) for innsatsen. Skipsnavnet ‹‹Hardy›› har lang tradisjon i den Britiske marinen. Oppkalt etter Thomas Masterman Hardy, kapteinen på flaggskipet til admiral Nelson, HMS ‹‹Victory›› ved Trafalgar. I dag bevart museumsskip. Kilder: Internett, Wikipedia, the free encyclopedia. Asbjørn Jaklin: Historien om Nord-Norge, © Gyldendal Norsk Forlag AS 2004 Med hilsen Gunnar Øra, Rørvik MAGNAR STEINSVÅG HMS «Hardy» er av de britiske marinefartøyene som må sies å ha tilhørighet til Norge. Hun ble kjølstrekt 30. mai 1934, sjøsatt 7. april 1936 og satt i tjeneste 11. desember 1936 som den tiende i rekken av H-klasse destroyere bygget for Royal Navy. H-klassen må sies å være av de større jagerne, 103 meter lang, med et deplasement på over 1450 tonn.Toppfarten var oppgitt til 36 knop. Hovedbestykning var fem stk 4,7" enkelmonterte kanoner. Det var også fire stk 21" torpedorør på hver side. HMS «Hardy» ble hele tiden etter overleveringen fra Cammel Laird and Company i Birkenhead brukt som flotiljeleders skip for Royal Navys andre jagerflotilje i Middelhavsflåten. Ved krigsutbruddet 9. april 1940 var jagerflotiljen bestående av fem jagere under kommando av Captain Warburton–Lee ute i Vestfjorden avventende. Under en snøstorm 10. april satte de inn et lynangrep på Narvik havn og brukte både kanoner og torpedoer. Resultatet var senking av seks av åtte fiendtlige handelsskip på havna samt to tyske jagere, deriblant flotiljelederen kommandør Friedrich Bontes jager « Wilhelm Heidkamp» som fikk hele hekken blåst av. Den tyske flotiljelederen omkom under angrepet. En annen tysk jager ble også senket. Tyskerne satte seg kraftig til motverge, så selv om de led store tap, greide de å tilføye adskillig skade på jagerne «Hardy» og «Hunter». «Hunter» fikk flere alvorlige treffere og sank straks i Ofotfjorden. Under tilbaketrekningen fikk «Hardy» en treffer i brua og kunne ikke lenger styres, noe som gjorde den til et lett bytte for de resterende tyske jagerne. Flotiljeleder Captain Warburton-Lee ble dødelig såret av trefferen og kunne ikke fungere. Hans sekretær Pay-Lieutnant G.H. Stanning tok derfor kommandoen over skipet og gjorde en heroisk innsats forå få evakuert mannskapet mens «Hardy» ble forsøkt satt på grunn ved Vidrek. Pay-Lieutnant G.H. Stanning fikk for sin innsats en DSO ( Destinguished Service Order). Captain Warburton-Lee ble posthumt tildelt Victoriakorset. Etter en stund flødde vraket av «Hardy» av og drev ut på fjorden der hun veltet og sank på grunt vann ved Skjomnes, nærmere Narvik. Slik endelikt fikk det stolte skipet oppkalt etter kapteinen på Lord Nelsons flaggskip «Victory» ved Trafalgar, Thomas Masterman Hardy. Kilde: Wikipedia Hilsen Magnar Steinsvåg, Åkrehamn. KARL ERIK LARSEN Skipet er HMS «Hardy» H-87, oppkalt etter Thomas Hardy som var sjef på Lord Nelsons HMS «Victory» i slaget ved Trafalgar. Hun ble bygget ved Cammell Laird & Co i Birkenhead, sjøsatt 7.april 1936 og commisioned 11. desember samme år. «Hardy» var på 1478 tonn, lengde 337 fot og bredde 34 fot. Toppfart var 36 knop. Mannskap 175. Bestykning bestod av fem stk 119 mm kanoner, åtte stk 12,7 mm mitraljøser og åtte torpedoer. «Hardy» gjorde først tjeneste som flaggskip for 2. destroyerflotilje i Middelhavet. Ved krigsutbruddet ble hun sendt til Narvik sammen med en flotilje på fem skip for å angripe tyske jagere og handelsskip. «Hardy» ble truffet av kanonild fra de tyske skipene og måtte settes på grunn. Ved høyvannn drev hun av og sank på dypere vann. Kaptein Warburton-Lee på Hardy ble drept i dette angrepet. På nettet ligger flere videoer fra dykking på vraket. Kilder: wikipedia.com, submerged.co.uk/narvik, uboat.net Med vennlig hilsen Karl Erik Larsen, Bergen. SVEINUNG BRUNO HANSEN Dette er destroyer HMS «Hardy», Admiralty Type Flotilla Leader, her fotografert i februar 1937. Dette var båten som ledet 2nd Destroyer Flotilla som besto av fem båter av H–klasse under det første engelske angrepet mot tyske styrker i Ofotfjorden 10. april 1940. Skipet var bygget ved Cammell Laird & Co, Birkenhead, kjølstrekt april 1935, sjøsatt april 1936 og ble levert i desember 1936. «Hardy» var konstruert som flotiljeleder, disse var en litt forstørret versjon av standard Navy H, G og I klasse destroyere. «Hardy» hadde tre nesten søsterskip «Grenville», «Inglesfield» og «Jervis» som alle hadde litt forskjellig utrustning «Hardy» var lett kjennelig på sin Tripod Foremast. Skipet var på 1455 tonn og hadde dimensjonene 337 x 34 1/2 x 12 ft. Maskineriet besto av to Person geared turbiner på 38 000 SHP som ga en fart på 36 knop. Kjelene var firestk admirality 3-drum av «side firing type» som gjorde at de tok litt mindre plass. Damptrykk var 350 PSI og superheat på 200 grader. Bunkerkapasitet 475 MT og dette gav en rekkevidde på 5530 nm ved 15 knop. Standard destroyer hadde kun tre kjeler og 34 000 SHP. Maskineriet på disse destroyere av H, G og I klasse båtene var forenklet i forhold til tidligere typer. Man hadde fjernet «cruising turbin» og kunne demed bygge skrogene ca 10 ft kortere. Byggesummen var 343 679 pund. Som sammenligning kan nevnes at en standard destroyer av H-klassen kostet ca 300 000 pund. Bevæpningen var også forskjellig fra standardbåtene. «Hardy» hadde fem stk single QF 4,7 ins, Mk IX L/45 hurtigskytende kanoner ca 10-12 skudd per min, rekkevidde ved max 40 deg. elevasjon var 15545 m, prosjektil vekt 50 lbs. Hadde videre 2 x 4 rørs 21 torpedobatterier med Mk IX torpedo, 300 kg TNT med rekkevidde 3000 m ved 45 knop eller 12 000 m ved 29 knop. Luftvernkanoner var åtte stk AA guns 0,5" i doble montasjer. Angrepet mot Narvik havn ble ledet av kommandør Bernard A. Warburton-Lee, som hadde kommandoen på HMS «Hardy» fra 28. juli 1939. Dette angrepet blir sett på som en dristig handling da det var stor usikkerhet på hvilke styrker de ville møte. De stoppet ved Tranøy fyr og der fikk de opplysninger av nordmennene at muligens seks destroyere og en ubåt var observert på kurs inn Ofotfjorden. De først angrepene mot Narvik havn tidlig om morgenene (04.30) var meget vellykket med senkning av to tyske destroyere og skade på flere andre + senkning av mange handelsskip. Da trakk flotiljaen seg tilbake ut fjorden og ble da angrepet av fem tyske destroyere som hadde vært oppankret i Ballangen og Herjangerfjorden. Flotiljen kom under dobbel ild fra de tyske fartøyer og «Hardy» ble sterkt skadet av kanonild fra den tyske destroyer Z2 «Georg Thiele» og de fleste offiserer på broen ble drept eller hardt skadet. Skipets «paymaster» Lt George Stanning tok kommandoen og fikk landsatt båten ved Vidrek gård like ved Sjomenfjorden. Den drev senere av og ligger nå på grunt vann ved Einerbærnesset (68. 23" N,17. 06" E). Ca 140 mann fra båten overlevde angrepet og ble innlosjert på gårdene der. Kommandør Warburton-Lee døde av skadene samme dag . Han ble senere tildelt det britiske Viktoriakorset og det norske Krigskors med sverd for sitt dristige angrep. Ref: Jane's Fighting Ships 193 . Conway's « All the world Fighting Ships, 1922 -1946. British Naval Gun. Med hilsen Sveinung Bruno Hansen, Oslo S.A. RAMSØ HMS «Hardy›› var det åttende skipet i Royal Navy siden 1797, med dette navnet. Sjøsatt ved Cammell Laird, Birkenhead 7/4 1936, som flotilje-leder for ‹‹H››-klasse jagerne. «Hardy» var en litt forlenget utgave av ‹‹H››-klassen, med en ekstra 120 mm kanon og plass for flotiljesjef og stab. Den tiende april 1940, ledet «Hardy» under kommando av Captain B.A. Warburton-Lee, 2nd Destroyer Flotilla (også ‹HMS «Havock››, ‹‹Hostile››, ‹‹Hotspur›› og ‹‹Hunter››) inn Ofotfjorden for å angripe tyske enheter i Narvik-området. ‹‹Hardy›› kom helt inn på Narvik havn og oppdaget to tyske jagere blant handels-skipene der og åpnet ild kl 03:45 på morgenen. Etter en heftig artilleri-duell, hvor Captain Warburton-Lee, ble dødelig såret, ble ‹‹Hardy›› så hardt skadet at hun ble satt på land kl 06:15 og sank senere. De overlevende britiske sjøfolkene berget seg i land og ble senere (13/4) tatt om bord i britiske krigsskip under det «andre slaget på Narvik havn». Captain Warburton-Lee, ble tildelt Victoria-korset posthumt, for denne aksjonen som førte til at to betydelig større tyske jagere («Wilhelm Heidkamp» og ‹‹Anton Schmidt››) ble senket. Også HMS «Hunter›› ble senket. Bildet i M.M. nr.4/2010, viser ‹‹Hardy›› som flotilje-leder, tilkjennegitt ved sine to sorte ringer på skorsten nr. 2. Farvestripene på ‹‹B››-kanonen, tyder på at bildet var tatt på nøytralitetspatrulje under den spanske borgerkrigen. HMS «Hardy›› nr. 9, også det en jager, ble senket av en tysk ubåt (‹‹U-278››) sør av Bjørnøya 30/1 1944 med tap av 40 mann. Ref.: The War at Sea 1939-1945. Ed.; John Winton. Jane's Fightingships 1939. Med hilsen S.A. Ramsø, Kristiansund CARL FREDRIK MANSEN Fartøyet omtalt i MM 4/2010 bar navnet HMS ‹‹Hardy››, Britisk flotiljeleder. Etter 12 direkte treffere fra tyske jagere under kampene i Narvik 10. april 1940 fikk skipet så store skader at det ble besluttet landsatt i Ofotfjorden under meget dramatiske omstendigheter. Alvorlige skadede ble etter en norsk leges innsats bragt til hospital i Harstad. Øvrige besetningsmedlemmer tok seg fram til Ballangen hvor de ble innlosjert på en skole. Etter noen dager ble det oppnådd kontakt mellom HMS ‹‹Ivanhoe›› (Fra 2. angrepsbølge mot Narvik 13. april) og den skipsløse besetning fra HMS ‹‹Harox››. Winston Churchill hilste mannskapet i en tale fra britisk radio. Kilde: Gregory Haines: Destroyers at war. London 1982 Hilsen Carl F. Mansen, Kragerø JAN FERDINANDSEN Skipet heter «Hardy». Den 9. april 1940 erobret tyske marineskip Narvik. Det var ialt 10 tyske destroyere som gikk inn i fjorden for å sette iland tropper. Norske skip ble torpedert, det gjaldt det gamle slagskipet «Eidsvoll» og skipet «Norge». Men en flåte britiske destroyere i H-klassen var på vei for å bekjempe tyskerne. Kaptein Bernard Warburton-Lee var på flotilje-lederen «Hardy». De andre destroyerne i H-klassen var «Hunter», «Hotspur», «Hostile» og «Havock». Kaptein Warburton-Lee kjente kun til at det var 6 tyske destroyere, og det ble kraftige slag. I løpet av kampene ble «Hardy» truffet og fikk knust broa, og kapteinen ble da drept. «Hardy» gikk deretter på grunn. Kilde: «Destroyers» av Antony Preston, Bison Books Limited Hilsen Jan Ferdinandsen, Stavanger EINAR KONGSBAKK Skipet i Maritimt Magasin nr.4 / 2010 har spilt en helt sentral rolle i min families liv, og kom til å merke en rekke mennesker resten av deres levetid. Da HMS «Hardy» etter heroisk innsats møtte sitt endelikt i slaget om Narvik 10. april i 1940, ble min farfar og farmor og onkel Jørgen, som da var 13 år gammel, trukket inn i krigen på en måte en knapt kan tenke seg. Jørgen Kongsbakk lever ennå; han er 84 år og har fremdeles gården på Vidrek som han overtok etter sin far. Når jeg som barnebarn av Enevold og Elisabeth Kongsbakk videreformidler historien om HMS «Hardy» er det ikke for å fremheve noen, men for å få frem at historien om HMS «Hardy» ikke bare handler om skipet, men om menneskene om bord og i land – de som døde og de som overlevde; de levende blant de døde og de døde blant de levende. Etter det største sjøslag som noen gang har funnet sted i Norge, ble den engelske destroyeren HMS «Hardy» – flotiljeleder i H-klassen - skutt i brann og uskadeliggjort av de tyske destroyerne «Bernd von Arnim» og «Georg Thiele». Commander B. Warburton-Lee, som senere fikk Victoriakorset post mortem, falt sammen med alle som befant seg på broen da denne ble skutt vekk etter en tysk fulltreffer. Her begynner historien om en ung kvartemester uten navigasjonserfaring, men med ansvar for praktisk utrustning om bord – og med avrevet fot – tar kommando og setter skipet på land for å berge overlevende fra det brennende skipet. Dette skjer et steinkast nedenfor min farfars og farmors gård på Vidrek, der de overlevende og de døde ble tatt hånd om. Dette blir derfor en annerledes skildring enn de som vanligvis trykkes i Maritimt Magasin – der kunnskapen om skipene er det sentrale. Her er det menneskene om bord som settes i fokus. Men for ordens skyld: HMS «Hardy» var en engelsk destroyer i H-klasen, kjølstrakt hos Cammel Laird & Co i Birkenhead 30. mai 1935 og sjøsatt 7. april året etter. Kommandoflagg ble heist 11. desember samme år. |
HMS «Hardy» ble utpekt som flotiljeleder for H-klassen og av den grunn ble penantnummeret (H87) aldri påført. Skipet hadde et deplasement på 1 455 tonn standard, med en lengde på 103 meter o.a. og en bredde på 10 meter. Tre steamkjeler ga skipet en toppfart på vel 36 knop. Besetningen besto av 175 mann (hvorav 140 overlevde slaget på Narvik havn – som det berettes om nedenfor). Skipet hadde en hovedbestykning på fem 119 mm kanoner, åtte 533 mm torpedorør foruten åtte maskingeværer. Det som så utspiller seg rundt HMS «Hardy» er gripende gjengitt i boka «Slaget om Narvik: Sydfronten» (2009). Med tillatelse fra forfatteren, Øyvind Johnsen, og Orion forlag, gjengis her beretningen, slik den er beskrevet i boka: HMS HARDY OG REDNINGSAKSJONEN PÅ VIDREK Rundt klokken 04.30 10. april går de engelske krigsskipene «Hardy», «Hunter», «Havock», «Hotspur» og «Hostile» til angrep på de tyske skipene på Narvik havn. Hardy, som er ledet av kaptein Bernard Armitage Warburton-Lee, går i spissen for angrepet. De angriper tre ganger. Tyskerne blir fullstendig overrumplet. Med ild fra torpedoer og kanoner uskadeliggjør britene de tyske destroyerne «Wilhelm Heidkamp», «Anton Schmitt», «Dieter von Roeder», «Hans Lüdemann» og «Hermann Künne». Men andre skip fra den tyske flåten skal snart bite fra seg. På vei utover Ofotfjorden etter angrepet blir britene først uventet angrepet av de tyske destroyerne «Wolfgang Zenker», «Erich Giese» og «Erich Koellner» som har ligget i Herjangsfjorden. Britene flykter utover Ofotfjorden. De tyske skipene må gi opp å forfølge dem da de ikke har nok drivstoff. Ved Ballangen kommer det nok en overraskelse. De tyske krigsskipene «Georg Thiele» og «Bernd von Arnim» har ligget der om natten. De avskjærer nå britene. En salve treffer broen på «Hardy». Kaptein Warburton-Lee blir dødelig såret. Alle som oppholder seg på broen, blir enten drept eller såret. Kvartermester og løytnant G.H. Stanning oppholder seg også på broen. Han har blitt alvorlig skadet og har mistet følelsen i den ene foten. Til tross for skaden overtar han kontrollen og styrer skipet nedover fjorden inntil han blir avløst av en matros. «Hardy» mister snart fart som følge av skadene. Dersom skipet blir liggende stille, vil det bli skutt i senk av tyskerne. Stanning gir ordre om å kjøre skipet mot land. Torpedooffiseren, løytnant G.R. Heppel, har tatt seg til broen. Han overtar kontrollen og utfører ordren fra Stanning og kjører skipet på land rett utenfor Vidrek. «Hard»y grunnstøter og brenner, og det blir gitt ordre om å forlate skipet. Men «Hardy» har grunnstøtt langt fra land. Mannskapet må svømme nesten 400 meter i den iskalde sjøen for å komme på land. De som er skadet og ikke klarer å svømme selv, må hjelpes av de uskadede. Det er ingen livbåter de kan bruke. Heppel vurderer det slik at navigasjonsoffiseren Gordon-Smith er så hardt skadet at han vil omkomme om han må ut i det kalde sjøvannet. Han beslutter derfor å forlate ham på dekket inntil videre. Imens fortsetter de tyske destroyerne å skyte på «Hardy». Idet «Hardy» grunnstøter ved Vidrek, starter andre akt i dramaet. Det er nå om å gjøre å berge livet til så mange som mulig av det britiske mannskapet. Her skal sivilbefolkningen på Vidrek komme til å spille en viktig og avgjørende rolle. Det er mange sivile som deltar i redningsaksjonen. En av disse er Jørgen Kongsbakk. Jørgen Kongsbakk ble født i 1927 og er således 13 år i april 1940. Han bor på en gård på Vidrek sammen med mor, far og fem søsken. På gården er det en landhandel og båtekspedisjon som faren driver. De har dessuten noen kyr og sauer, samt hest. Fôr til dyrene dyrker de selv, i tillegg til diverse grønnsaker. Jørgen har mange minner fra vårmånedene i 1940: 9. april 1940 begynner galskapen. De hører godt smellene fra Narvik da panserskipene blir senket. Men ellers ser de ingenting i snøkovet denne dagen. De merker ikke noe til de tyske inntrengerne, men det kommer en strøm av sivile som har evakuert fra Narvik. De får mat og husly. 10. april havner de imidlertid nærmest på hovedscenen for det som skjedde den dagen. Ved femtiden om morgenen er de vitne til sjøslaget på Ofotfjorden. De går i dekning i kjelleren under låven. De er livredde. Det er intens skyting fra sjøen. En granat som blir skutt fra et av skipene, går i lav bane så vidt over låven deres. Granaten treffer låven til naboen Ole Olsen. Låven brenner opp, og hesten med. Etter en stund kjører den britiske destroyeren «Hardy» for full fart på grunn i fjæra like nedenfor gården. Dette skjer mens det er lavvann. Skipet har blitt truffet av flere granater, og det brenner voldsomt. Det er mange drepte og skadede om bord. Soldater tar seg i land i fjæra etter en lengre svømmetur. Da kommer familien Kongsbakk ut fra dekningen i kjelleren og hjelper til med å berge mannskapet. De glemmer å være redde. Britiske marinegaster strømmer inn på land. De som kan gå selv, tar seg opp til gårdene på Vidrek, herunder gården til Kongsbakk. Mange av naboene har allerede evakuert slik at mange hus står tomme. Men familien Kongsbakk er fortsatt på gården, samt to–tre av de nærmeste naboene. De britiske soldatene søker ly på alle tilgjengelige gårder, og de får hjelp fra mange av lokalbefolkningen på Vidrek. Jørgens far Enevold og broren, samt Jørgen selv, drar ned i fjæra for å hjelpe til. De har med seg en stor kjelke som de kan frakte skadede på. De hjelper til med å få opp av sjøen dem som ikke kan gå selv. Mange skadede og drepte, både menige soldater og høyere offiserer, skal etter hvert bli dratt på denne kjelken opp til gården til Kongsbakk. Kaptein Warburton-Lee er brakt ned fra broen. Det samme gjelder navigasjonsoffiseren løytnant Gordon-Smith. Sistnevnte har en stygg hodeskade. Warburton-Lee blir tatt inn til land av skytteren mr. McCracken. Da de når land, er kapteinen død. Nede i fjæra får Jørgens far og bror beskjed om bare å legge Warburton-Lee på kjelken og få ham opp til gården. Skipssjefen er død. Det er ikke mer å diskutere, ifølge legen. Warburton-Lee blir senere gravlagt på kirkegården i Ballangen sammen med mange andre soldater fra Hardy. Sjefsfyrbøter Styles og legen løytnant Waind har begge blitt skadet. De har kommet seg til land i lag. Skipslegen er skadet i skulderen. En stor splint står fast i skulderbladet. I mange år etter krigen tok familien Kongsbakk vare på jakken til legen. Det var et stort hull i skulderen på jakken. Styles blir dratt opp til gården til Kongsbakk på kjelken. Han jamrer seg, tar seg til brystlommene på uniformen og snakker om kona si. Oppe på gården er det bokstavelig talt stappfullt. Britiske soldater er overalt i alle rom. På gulvene flyter det med sjøvann fra klærne deres. Da det ikke er plass på gården, blir Styles tatt inn på nabogården hvor faren til Jørgen må bryte seg inn. Gårdens eiere er borte. De har allerede evakuert. De fyrer opp i ovnen. Styles blir liggende på gulvet. En norsk jente setter av gårde på ski for å hente lege. Jørgens far går så over til sin egen gård for å hente hjelp til den sårede. Der er skipsle-gen som har fått på seg en tørr undertrøye og underbukse av vadmel. Han får på seg en frakk og går oppover til nabogården. I gamle kalosjer labber han av gårde i snøen. Jørgen glemmer aldri dette synet. Legen bruker ikke mye tid på pasienten. Han letter bare litt på øyelokket til Styles og sier på engelsk at han har vært en god mann og Gud bevare deg. Mer legetjeneste gjorde han ikke, idet han straks så at Styles var død og at det ikke var noe mer å gjøre. Senere blir den omkomne fraktet på kjelke opp til nabogården Skogset og gravd ned i en snøskavl der. Faren til Jørgen hadde merket seg at Styles snakket om sin kone og tok på uniformslommene sine mens han ble dratt opp til gården. Han forstod at den døde ønsket å formidle noe til sin familie. Faren dro derfor senere oppover til Skogset og gravde liket frem fra snøen. I brystlommene fant han brev og foto fra kona og familien. Via Kåre Pettersen i Ballangen ble disse tingene sendt til den omkomnes kone i England. Pakken kom frem etter krigen. Familien Kongsbakk fikk brev fra Styles kone som ønsket å vite mer om hva som skjedde på Vidrek 10. april 1940. Dette ble forklart henne i brev fra Jørgens far. Mange år senere kom hun til Vidrek for å treffe dem og se plassen hvor ektefellen omkom. Tilfeldighetene gjorde at ingen var hjemme da, og de fikk ikke møtt henne. Dette var tungt for familien Kongsbakk i ettertid. På Vidrek er det fullstendig kaos denne dagen. Cirka 140 mann fra Hardy overlever. Alle får god hjelp av innbyggerne på Vidrek. Foruten familien Kongsbakk kan som eksempel nevnes Bjørgvin Overvåg, naboen til familien Kongsbakk, som også gjør en kjempeinnsats. Han gir marinegastene klær og er med i fjæra og drar skadede opp fra sjøen og på slede opp til gården. Det er ikke nok klær til å kle opp marinegastene fullt ut. De må nøye seg med ett eller to plagg hver. Et annet eksempel er Birgit Ravn som er enke med fem barn. Hun finner frem klær som blir gitt til de forfrosne engelskmennene. På gården hos Petra Kristensen får soldatene også god hjelp. Da den norske legen kommer, får de den gode nyheten om at det ikke er noen tyskere i Ballangen. Han ringer etter hjelp og får løfte om ambulanse og leger. Mens de venter på dem, får torpedooffiser Heppel frivillige til å dra tilbake til «Hardy» for å hente Gordon-Smith. Det overrasker dem å se at navigasjonsoffiseren virrer rundt på dekket. De finner en jolle og bringer ham trygt i land ved hjelp av denne. Skadene hans er begrenset til brudd på hjerneskallen. Han blir senere helt frisk igjen. «Hardy» ligger rett nede i fjæra og kan så vidt ses fra gården til Kongsbakk. Det brenner voldsomt i skipet. Jørgen husker godt at navigasjonsoffiseren ble reddet. Fra land kan de se en person som ustanselig går rundt på skipet. Han er siste mann om bord. Britene forteller at han må ha mistet forstanden. Far til Jørgen spør dem da om de ikke skal ta ham på land. Jo, det skal de. Etter at noen av soldatene har fått på seg tørre klær og har fått varmen i seg, tar de naboens båt og ror ut til skipet. Det ble fortalt at de hadde måttet slå ham i svime for å få ham med seg. Men han ble berget i land i live. Jørgen og hans bror må etterpå redde naboens båt som holder på å drive fra land som følge av manglende fortøyning. Oppe i båten finner de en haug med eiendeler som britene hadde rasket med seg da de var om bord i «Hardy». Blant annet har de etterlatt et stort antall militærsko. Men i farten har de stort sett bare fått med seg sko for den ene foten. Kun noen få par kunne settes sammen og brukes. Dette ble en liten humoristisk episode for guttene oppe i alt det forferdelige. I båten finner de også en sekk av oljeduk som faren tar vare på. Han gjemmer sekken og overlater den senere til en britisk marineoffiser. Sekken inneholdt viktige dokumenter fra «Hardy» som ikke måtte falle i tyskernes hender. Det brenner hele tiden kraftig om bord i «Hardy», som ligger bare noen hundre meter fra gården. Hos familien Kongsbakk oppstår det frykt for at ammunisjonslageret om bord på skipet skal detonere og forvolde skade på mennesker og dyr på gården. Fjøset står særlig utsatt til, og de tenker derfor på å evakuere dyrene. Faren spør engelskmennene, som avviser at dette er farlig ettersom ammunisjonslageret er utstyrt med overrislingsanlegg som vil kople seg inn hvis varmen når dit. De slår seg til ro med det og evakuerer ikke. Oppe i alt kaoset kommer det folk som skal handle mat på landhandelen. Disse må de bare avvise siden de har hendene fulle med å berge mennesker. Hele tiden patruljerer tyske skip på fjorden, og de frykter at tyskerne skal skyte på dem fra sjøen eller gå i land og angripe britene. Britene forlater Vidrek samme dag, de fleste i biler. Denne transporten er organisert av Kåre Pettersen i Ballangen. Han gjør en god jobb med dette. Ved tolvtiden har alle de skadede, unntatt tre mann og skipslegen, dratt til Ballangen. Det blir lovet at ambulansene skal returnere og hente de gjenværende. Men de kommer ikke. Førsteløytnant Mansell frykter at tyskerne skal komme i land og ta til fange dem som er igjen. Han gir derfor ordre om at de uskadede skal ta seg til fots til Ballangen, cirka 20 kilometer unna. De får med seg de pengene han hadde fått med seg fra Hardys safe. Heppel leder gruppen som legger av gårde. Mannskapet er dårlig kledd for en slik marsj, og de er utmattet etter dagens hendelser. Imidlertid kommer alle trygt frem til Ballangen samme kveld. De får varm drikke og mat av nordmenn som de passerer på veien. Mansell blir igjen og venter med tre skadede. Da kommer det en gruppe menn oppover veien. Han tror det er tyskere. Men så viser det seg at det er mannskapet fra skipet «North Cornwall» som har klart å rømme. Klokken tre om ettermiddagen innser Mansell at ambulansen ikke kommer. Han be-sørger derfor skyss med hest og slede for de sårede. Dette blir en forferdelig tur for passasjerene, som påføres store smerter. Men ved nitiden om kvelden er alle trygt fremme i Ballangen. «Hardy» kjørte seg på grunn på Vidrek ved lavvann. Senere på dagen da sjøen flør opp igjen, blir skipet løftet av grunn. Skipet kommer i drift og reker østover innover mot Narvik langs land. Fra land kan de tydelig se granathullene i skipssiden. Familien Kongsbakk holder humøret oppe, og i en slik alvorlig stund kommenterer faren spøkefullt at de skulle ha slept skipet inn til land fordi det ville ha fungert godt som molo. Så hadde det gjort en viss nytte for seg. Men skipet reker videre. Om kvelden drar familien Kongsbakk mot Skjervika hvor de skal overnatte på en tryggere plass hos Henning Ravn. Mens de står på veien ovenfor grendehuset, får de øye på tyske soldater som går om bord på «Hardy». De kan høre at de prater og diskuterer høylytt. De regner med at skipet skal sprenges, men det skjer ikke. I stedet blusser brannen om bord kraftig opp etter at tyskerne har forlatt skipet. Tyskerne har antakelig tømt bensin på flammene for å få skipet til å brenne fullstendig opp. «Hardy» driver over fjorden og går på grunn ved Einebærneset på Skjomnes. Når det på nytt blir lavvann, tipper skipet rundt og blir liggende med kjølen i været. Slik ligger det gjennom hele krigen. Tyskerne tar seg inn i skipet flere ganger i løpet av krigsårene. Etter krigen blir skipet fraktet bort i to deler av en pram tilhørende Høvding Skipsopphugging og hugget opp. I dagene etter skipbruddet får Jørgen Kongsbakk og hans bror i oppgave av faren å dra opp lik som ligger i fjæra og få dem ovenfor flomålet. Derfra blir de dratt på kjelke opp til gården hvor de blir hentet med lastebil og kjørt til Ballangen. Dette var sterk kost for to gutter i tenårene. Mange av de drepte var stygt maltraktert. Jørgen reagerer på at en død tysk marinegast ikke blir like pent behandlet av de sivile norske som kjører lastebilene, som de døde britene. Den tyske soldaten blir lempet opp på lastebilen som en vedsekk, mens de britiske blir plassert pent og forsiktig. Han synes det er ille at den tyske soldaten ikke blir vist like stor respekt som de britiske. De britiske soldatene viser derimot respekt for de døde tyske soldatene. I de neste tre dagene oppholder mannskapene fra Hardy og North Cornwall seg i Ballangen. De klarer å få tak i en uskadet tysk lettbåt fra Erich Koellner. I båten finner de en signallampe, og med denne får de til slutt kontakt med det britiske krigsskipet «Ivanhoe». Deretter går det ikke lang tid før alt mannskap blir evakuert ut til dette skipet. Familien Kongsbakk hadde etter 10. april mye kontakt med britene i vårmånedene i 1940. Soldater fra andre krigsskip kommer jevnlig i land for å kjøpe egg og melk i landhandelen. Ved en anledning har de med seg en britisk avis som de viser frem. Her er det en reportasje vedrørende mannskapet fra «Hardy» som var avbildet idet de kom hjem til England og ble møtt av Winston Churchill. I avisen er Vidrek nevnt, og britene sender sine hilsener dit. Etter krigen får faren til Jørgen Kongsbakk besøk av norske og britiske offiserer. Bakgrunnen for dette besøket er at de britiske offiserene gjennomgikk saken med tanke på mulige reaksjoner mot offiseren på «Hardy» som styrte skipet på land. Spørsmålet var om det var nødvendig å gjøre dette, tatt i betraktning at krigsskipet faktisk fløt opp ved høyvann og rekte av gårde en lengre distanse før det på nytt grunnstøtte og tippet rundt. Jørgens far får beskjed om å fortelle om det som skjedde så nøyaktig som mulig. Det som kommer frem, vil være med å avgjøre skjebnen til offiseren – om han skulle dumpes som offiser eller få fortsette i marinen. Jørgen Kongsbakk er ikke i tvil om at offiseren gjorde det eneste rette. Dersom han ikke hadde kjørt skipet på land, hadde det kommet til å bli skutt fullstendig i filler og mange flere ville ha omkommet, kanskje alle om bord. Einar Kongsbakk, Bergen |
|
| Vi takker våre lesere for all informasjonen vi har fått om HMS «Hardy». Einar Kongsbakk vil få tilsendt vårt Skipsekspertkrus i posten. Så er det bare å ønske lykke til med denne utgavens oppgave. Husk kildehenvisning. Maritimt Magasin forbeholder seg retten til å lagre og utgi alle innsendte bidrag også i elektronisk form. Red. |
||
Maritimt Magasin
