 Byggeår: 1918 Gledlig mange svar på vår konkurranse «Hva heter skipet?» i nr. 8 2004. I kommentarene kommer det frem kritikk for at vi kalte «Hood» for slagskip. Maskinsjef H. Wulff påpeker at «Hood» var en slagkrysser og ikke noe slagskip. Vi har gått til en av de viktige kildene: Hugh Lyons store leksikon «The Encyclopedia of the World’s Warships». Lyon gjør det her klart at «Hood» var en «Battle-cruiser» som maskinsjef Wulff ganske riktig påpeker. Men Lyon sier også at «Hood» var slagskip i alt annet enn navnet. På grunn av marineavtaler ble man nødt til å kalle «Hood» battlecruiser. |
||
| Skipet tilhørte Hood-klassen, som bestod av fire skip: «Hood», «Anson», «Howe» og «Rodney», bestilt i april-juli 1916. Bare «Hood» kom så langt i byggearbeidet at hun ble sjøsatt, 22. august 1918. I oktober 1918 kanselerte Royal Navy arbeidet med de tre andre og de ble hugget opp. Da var krigen nesten over og man trengte ikke så mange skip. Arbeidet med «Hood» fortsatte og 5. mars 1920 ble slagkrysseren overlevert Royal Navy. Da «Hood» tok opp tjeneste var hun det største og mest slagkraftige skipet i Royal Navy. Det 42.100 tonn store skipet kunne gjøre 31 knop. På prøvetur kom farten opp i 32,07 knop. Det var forøvrig John Brown-skipsverftet i Clydebank som bygde henne. Hugh Lyon skriver i sin bok at «Hood» var et hurtig slagskip langt mer enn en slagkrysser. «Hood»s stålbelte gav bedre beskyttelse enn de samtidige slagskipenes stålbeskyttelse. Beskyttelsen under vannlinjen var i følge Lyon mye bedre på «Hood» enn hos slagskip fra 1920-30 årene. Vår Skipsekspert Ole-Henrik Dalvik i Rypefjord har sendt oss en del opplysninger om «Hood». Vi siterer litt: Opplysninger om ‹‹Hood››: Lengde: 262 meter. Bredde: 31,7 meter. Dypgående: 8,7 meter. Maskineri: 111,136 kW, 24 kjeler, 4 propeller. Totalvekt på maskineri med vann på kjelene var 5300 tonn. Toppfart: 32 knopp Bevæpning: 8 stk 15” kanoner, 12 stk 5,5” kanoner, 2 stk 4,7” kanoner, 4 stk 4” luftvernkanoner, 6 torpedoer og en del maskingæver og antiluftskyts, og et fly av typen Fairey III F. Armering: opp til 15 tommers tykkelse. Armering og beskyttelse alene veide 13,800 tonn (Bismarck 16,000 tonn). Bunkerskapasitet: 4,000 tonn (Bismarck 8,000 tonn). Under kampen mellom den britiske og tyske flåtestyrken i Danmarksstredet ble det åpnet ild fra ca. 22,800 meter og ‹‹Hood›› fikk en treffer fra Bismarcks 15 tommer i et av ammunisjonsmagasinene, eksploderte og sank umiddelbart. Tidspunktet var 24. mai 1941 klokken 05.53. I følge Janes ‹‹Fighting ships of World War II›› var besetningen på 1341 menn og under ledelse av kaptein R. Cerr. Av disse var det bare 3 som overlevde. EINAR VIK I mai 1941 ble ‹‹Bismarck›› sammen med den tunge krysseren ‹‹Prinz Eugen›› observert i Bergen av de allierte. Så forsvant de to til 23. mai da krysserene ‹‹Norfolk›› og ‹‹Suffolk›› oppdaget dem i danskestredet mellom Island og Grønland. Ved daggry dagen etter gikk den gamle slagkrysseren ‹‹Hood›› og det nye slagskipet ‹‹Prince of Wales›› til angrep. Etter få minutters kamp ble ‹‹Hood›› truffet og sprang i luften. Bare noen få av besetningen på 1341 mann overlevde. ‹‹Prince of Wales›› ble skadet og det samme ble ‹‹Bismarck››. Om kvelden gikk ‹‹Prince of Wales›› på ny til angrep, men det lyktes ‹‹Bismarck›› i å seile fra det britiske slagskipet. Krysserene ‹‹Norfolk›› og ‹‹Suffolk›› klarte imidlertid å holde tritt med ‹‹Bismarck›› helt til ut på natten. Da ble slagskipet borte for dem i snøtykke og skodde, men før ‹‹Bismarck›› forsvant hadde det blitt truffet av en torpedo fra fly som tilhørte hangarskipet ‹‹Victorious››. |
‹‹Prinz Eugen›› hadde stukket av før slaget begynnte og klarte å ta seg fram til flåtehavnen i Brest på kanalkysten. Den britiske marine konsentrerte seg nå om å få fatt på ‹‹Bismarck››, man regnet med at tyskerne ville sette kursen for Brest, og fra alle kanter strømmet nå britiske slagskip til for å avskjære retretten. Fra farvannene sør for Island kom øverstkommanderende for hjemmeflåten ombord på sitt flaggskip ‹‹King George V››. Slagskipet ‹‹Rodney›› ble hentet fra konvoitjeneste vest for Hebridene, og fra flyplassene på New Foundland, Irland og Island gikk speiderflyene opp for å lete etter det tyske slagskipet. ‹‹Norfolk›› og ‹‹Suffolk›› hadde mistet kontakten med ‹‹Bismarck›› kl. 03.00 om morgenen den 25. mai. ‹‹Bismarck›› var da omlag 350 sjømil sør-sørøst for Kapp Farvel på Grønland. Først 31 timer senere ble slagskipet funnet av et fly fra Coastal Command. ‹‹Bismarck›› befant seg da 550 sjømil vest for den vestlige munningen av den engelske kanal, og det måtte tyde på at farten var blitt redusert av torpedotreffet. Om ettermiddagen den 26. mai angrep torpedofly fra hangarskipet ‹‹Ark Royal›› uten å registrere noen treff. Kl. 17.30 fikk krysseren ‹‹Sheffield›› øye på ‹‹Bismarck›› og like etter klarte en flygruppe fra ‹‹Ark Royal›› å få inn to treff med torpedoer. Ved midnatt gjennomførte en destroyer-flotilje flere torpedoangrep og noterte minst to treff. Morgenen etter gikk slagskipene ‹‹King George V›› og ‹‹Rodney›› til angrep med artilleri, og 40 cm kanonene ombord på ‹‹Rodney›› feide vekk en stor del av overbyggningen på ‹‹Bismarck››. Tyskerne besvarte ilden med noen kanoner, men forsvaret var ikke effektivt. Det så ut til at det brøt ut panikk ombord da en del av tyskerne hoppet overbord når artilleribeskytningen tok til. ‹‹Rodney›› gikk nå tett inn på ‹‹Bismarck›› og fyrte den siste bredsiden fra bare 3,000 meters hold. Deretter ble artilleriilden innstillt og krysseren ‹‹Devonshire›› ga fienden nådestøtet med torpedoer. ‹‹Bismarck›› gikk til bunns kl. 11.01 den 27. mai 1941, og omlag 100 mann av besetningen ble plukket opp av de britiske destroyerne. Slik endte verdens sterkeste slagskip sin første og siste reis. Med hilsen Einar Vik |
|
| Vi takker for alle leserbidrag som både vi og leserne setter stor pris på! | ||
Maritimt Magasin
