Skipsreder Jan-Erik Dyvi (1927-2023) var full av ideer. Som den kreative og dristige mannen han var, ville han vise bilprodusentene hvordan sjøfrakt av biler kunne revolusjoneres. I år er det 60 år siden MS Dyvi Anglia ble overlevert fra Trosvik Verksted – pionerskipet som innledet en ny æra i global shipping. Med dette skipet oppsto betegnelsen Pure Car Carrier (PCC).

Kanskje var det prosjekt “Europafergen” som inspirerte den unge Dyvi til å tenke på et flytende parkeringshus for bilindustrien? Etter egne ideer, og med god hjelp fra svigerfar Leif Høegh, skapte han den første norskeide ferjeoperasjonen for trafikk mellom to utenlandske havner. Med M/F Europafergen, levert av Marinens Hovedverft i 1960, etablerte han forbindelsen Varberg-Grenaa (svensk vestkyst og Jylland), som et svar på nye reise- og ferievaner. Prosjektet omfattet kaier og terminaler på begge sider av Kattegat. For å kunne seile den korteste strekningen mellom byene, måtte Dyvi påskynde at farvannet ble ryddet for sjøminer, utlagt av tyskerne under 2. verdenskrig. M/F Europafergen var en moderne bil- og passasjerferje, med gjennomgående bildekk for et hundretalls personbiler. Da Dyvi på et seinere tidspunkt valgte å trekke seg bort i fra ferjetrafikken, hadde han bearbeidet og realisert nye og banebrytende ideer.

FORBINDELSER TIL DEN BRITISKE BILINDUSTRIEN
Tilbake til frakt av fabrikknye biler. Tidlig i etterkrigstiden fikk flere norske rederier kontraktmessige forbindelser til den britiske bilindustrien. Her kan nevnes Interocean Line (Westfal-Larsen), et norsk linjeforetak i trafikk mellom Nord-Amerikas vestkyst og Europa, betjent med åtte konvensjonelle linjeskip. I årene 1949-1955 fraktet Interocean Line 50.000 biler fra England til USA. I 1957 kom volumet opp i 17.000 biler, som var ny rekord. Bilene ble tatt inn på tanktopp og mellomdekk. To nybygg fra slutten av tiåret fikk i tillegg installert lette, demonterbare bildekk. I et nummer av bladet Motorliv fra 1957 forklarte direktøren for den britiske bilprodusentforeningen at norske rederier hadde utført fraktoppdrag verdt mer enn 10 millioner kroner i året forut. Fraktverdien ble fremhevet i en tid da foreningen var forbannet på norske myndigheter, som ga Volvo en stor ekstrakvote i det strengt regulerte norske bilmarkedet, fordi sistnevnte skulle kjøpe deler fra norsk industri for 15-20 millioner kroner, fordelt på en treårs periode. Men uansett handelspolitikk, bilfrakt fikk økende betydning for norske redere i tørrlast.

JAKTEN PÅ BEDRE LØSNINGER
Jan-Erik Dyvi snuste på mulighetene for å effektivisere bilfrakten til sjøs. Den internasjonale handelen med biler var i ferd med å nå nye høyder. Det nyeste på området var moderne, oversjøiske bulkskip, med store lukeåpninger. I disse båtene ble bilene lastet og losset ved hjelp av åk, bommer og kraner, velkjent under betegnelsen Lo-Lo. Bilene ble stuet og surret, lag på lag i lasterommene, adskilt av løse dekk; såkalte pontongdekk eller hengedekk. Metoden var tidkrevende, dessuten viste det seg at bilene var temmelig utsatt for skader under lasting og lossing. Samtidig som Dyvi gjorde markedsundersøkelser for nærtrafikk i Europa, skisserte han et konsept som liknet mye på en moderne bil- og passasjerferje, med andre ord Roll on-Roll off. Ved å kutte ut hele passasjerdelen, kunne bilene kjøres både inn og ut gjennom sideporter på kainivå, for deretter å bevege seg fritt omkring i båten, akkurat som i et parkeringshus over flere etasjer

Med bistand fra det velkjente meklerfirmaet R.S. Platou, sikret han seg en 5-års charteravtale med Ford Motor Co. i Storbritannia, som på den tiden opplevde meget god vekst i eksporten til Skandinavia. Avtalen dreide seg om faste seilinger fra Dagenham i Themsen (London) til et bestemt antall importhavner i de skandinaviske landene. Fords havneterminal i Dagenham lå side om side med Fords hovedfabrikk i England, Londons største industribedrift. Utskipningen av engelskproduserte Ford-traktorer skjedde også fra den samme terminalen. Etter at det norske bilsalget ble sluppet fritt i oktober 1960, ble den lille Ford Anglia fra England en av landets mestselgende bilmodeller, periodevis kun forbigått av den tyske folkevognen.

Les mer om effektiviseringen av biltransporten i Maritimt Magasin Historie nr. 03-2024, i salg fra 4. juli.



Bladet distribueres gjennom Tidsam i Norge, Sverige og Danmark. Kjøp bladet i nærmeste butikk eller bestill abonnement nå!
 
Finner du ikke bladet i hyllen? Si fra til betjeningen at Maritimt Magasin Historie mangler! Antall utsalgsteder og blader i hyllen tilpasses etter etterspørsel. De fleste butikksjefer setter pris på tilbakemeldinger fra sine kunder, så ikke vær redd for å si fra.