Torkild Rieber reiste til sjøs som fjortenåring, ble kaptein på egen skute tjueen år gammel og siden sjef for et av verdens største selskaper. Han var fascist og hatet demokratiet. Uten Riebers hjelp ville general Franco aldri vunnet den spanske borgerkrigen og blitt diktator i Spania. Torkild Rieber var venn med Franco, Benito Mussolini, Hermann Göring og Adolf Hitler, og Riebers spionasje for Nazi-Tyskland hjalp til å senke allierte skip i rute mellom USA og Storbritannina. Torkild Rieber var ridder av første klasse av St. Olavs orden.

Det startet på Voss 13. mars 1882. Da fikk familien Vambheim en liten gutt. Hans Torkjellson Vambheim var fra Ulvik i Hardanger og hadde giftet seg med Kirsti Eiriksdotter Helleland fra Ullensvang. Ekteparet hadde flyttet til Voss der man drev et større fargeri.

Den lille gutten fikk navnet Thorkel Riebe Vambheim. Både Thorkel og broren Kristian tok senere Rieber som etternavn. Brødrene hadde en eldre søster, Maria.

Barna vokste opp i et strengt pietistisk hjem. Alkohol og tobakk var forbudt. Likeledes pengespill, da satt “Styggemannen” under bordet. De tre barna gikk aldri glipp av søndagsskolen og faren betalte ut fem kroner til hver av barna fordi de aldri gikk på dans.

PIETISTISKE PRESTER
Det var vel ikke så rart at Vambheim/Rieber-familien holdt seg til strengt pietistisk kristendom. Den første Rieber-presten var kommet til Norge fra Danmark i 1410 for å kristne hedninger i dette gudsforlattet landet mot nord. Flesteparten av mannfolkene i familien hadde vært prester og emisærer.

Men unge Thorkel hadde ikke hu til prestegjeringen, og fargeriarbeider ville ha ikke bli. Straks etter konfirmasjonen reiste den fjorten år gamle gutten ut til sjøs. Det var sjømann han ville bli.

PÅ TOKT MED HIAWATHARUNDT CAPE HORN
Thorkel pakket sjømannssekken sin og lovet sin mor dyrt og hellig at han aldri skulle smake alkohol eller tobakk. I alle fall ikke før han var 21 år gammel. Den unge gutten fant ut at hans norske navn var i tyngste laget og begynte å kalle seg Torkild Rieber.

Han fikk hyre på fullriggeren Hiawatha tilhørende rederiet H. Bjørn Jr. i Kragerø. Hiawatha var bygd i 1891 hos Archibald McMillan & Son i Dumbarton i Skottland. Hun var et stålskrog seilskip på 1570 tonn med tre master. Hiawatha fraktet all slags last bare det var penger å tjene på det.

I 1896 kom altså den purunge Torkild Rieber om bord i seilskipet og fikk en tøff start på sin sjøkarriere. Reisen skulle gå til San Francisco i California. Turen rundt Cape Horn tok seks måneder og fjortenåringen fikk lære i livets harde skole.

Men da Hiawatha en vårdag i 1897 seilte inn mot San Francisco og unggutten fikk sitt første syn av det forjettede USA mistet han pusten. Glemt var alle tunge dager under den lange turen. Torkild kunne ikke annet engelsk enn det han hadde plukket opp under de seks månedene om bord i Hiawatha, men han bestemte seg der og da for at han en dag skulle komme tilbake til dette fantastiske landet, og da skulle han bosette seg der.

TØFT ARBEID FOR DEKKSGUTTENE
Torkild Rieber fortalte som pensjonist i et intervju han gav i 1950-årene om det tøffe arbeidet i toppen av mastene på seilskuten:

“Dekksguttene ble sendt til topps av to grunner. For det første var vi lettest og klatret mye raskere enn de eldre karene. Og for det andre var seilene minst der oppe mot mastetoppene. Da greide du lettere å håndtere de mindre toppseilene, mens du holdt deg fast med en arm og en fot og arbeidet med den andre armen og foten. På kort tid klatret vi som apekatter, kan du si. Dette ble en måte å lære seg sjømannskap fra bunnen av. Du fikk jammen god trening i armer og bein av å entre opp etter mastene og arbeide med seilene. I ettertid synes jeg egentlig at det skulle være slik. Dekksguttene hadde sine faste oppgaver, mens matrosene og offiserene hadde sine oppgaver”.

MED COOLIE-SKIP I MODERNE SLAVEFRAKT
Tilbake i Norge gikk Torkild i gang med sjømannsskole. Han fikk seg jobb som kvartermester på en av en flåte av barker som var kjent som “Coolie-ships”.

Dette var seilskip som fraktet arbeidere fra Calcutta i India til Trinidad eller andre britiske besittelser i det Karibiske hav. Her måtte stakkarene arbeide på sjuårs kontrakter på sukkerplantasjer. Det var en moderne form for slavefrakt.

“Coolie-skipene” hadde dobbelt mannskap for å holde ekstra stor hastighet. Mannskapet fikk bonus for hver indier de klarte å frakte levende til karibien. Når det var fødsler om bord førte det til ekstra penger for mannskapet.

Med sin dype gravstemme ville Rieber resten av livet fortelle historier om å klatre opp i råen for å rulle seil langt over et bølgende, gyngende dekk, gjennom atlantiske orkaner, med en skipslast med desperat sjøsyke indiske arbeidere under dekk.

Torkild Rieber så ikke noe negativt i denne frakten. Han hadde bare en klage. Maten om bord var elendig og det var ikke nok av den. Det var grunnen til at han stoppet å vokse, mente Rieber. Hadde han fått nok og riktig mat ville han sikkert vært fem centimeter høyere hevdet Torkild Rieber på sine gamle dager.

TØFFE TAK FOR UNG SKIPPER
To år holdt Rieber ut i “Coolie-farten”. Det var en tøff fart og man måtte vært forberedt på nevekamp rett som det var. Den såkalte “Calcutta waterfront” var ikke et sted for pyser. Her måtte man kjempe for sin plass i solen og ikke vike for trusler eller fysiske angrep.

Torkild Rieber klarte seg bra og han oppdaget at han hadde sansen for å sjefe. Bare atten år gammel var han skipper på en fransk tankseilskute. Der om bord ble det ikke gitt ved dørene.

En dag dokket skuta i Dealaware Bay og Rieber gikk for å vekke stuerten slik at mannskapet fikk frokost. Stuerten var langt fra edru og ville ikke bli plaget med noe som helst. Da Rieber ba ham sette i gang med arbeidet jumpet den arge franskmannen ut av køya og fektet med en diger kjøttskjærekniv. Knivbladet gikk rett gjennom Riebers venstre hånd, såret ble infisert og skipper Rieber endte opp på lasarettet. Den franske skuta seilte bare videre uten sin unge, norske skipper.

Les hva som skjer videre med Torkild Rieber i Maritimt Magasin Historie nr. 02-2021, i salg fra 8. april.



Bladet distribueres gjennom Tidsam i Norge, Sverige og Danmark. Kjøp bladet i nærmeste butikk eller bestill abonnement nå!
 
Finner du ikke bladet i hyllen? Si fra til betjeningen at Maritimt Magasin Historie mangler! Antall utsalgsteder og blader i hyllen tilpasses etter etterspørsel. De fleste butikksjefer setter pris på tilbakemeldinger fra sine kunder, så ikke vær redd for å si fra.